Reform
The metaphysicians of Tlön are not looking for truth, not even an approximation of it; they are after a kind of amazement.
– Jorge Luis Borges, Tlön, Uqbar, Orbis Tertius (1940)
I august 2014 ble tre av Bergens videregående skoler, Bergens handelsgymnasium, Bjørgvin og Tanks, slått sammen til den nye Amalie Skram videregående skole, liggende i et stort, påskostet signalbygg ved Store Lungegårdsvann i Bergen sentrum. Et år tidligere hadde jeg blitt kontaktet av kurator, kunstner og kunstkonsulent Sissel Lillebostad. Hun ønsket at jeg, med ugangspunkt i de tre nå nedlagte skolenes historikk og historisk materiell, skulle utforme et kunstverk til den nye Amalie Skarm videregående skole.
I februar 2014 dro jeg på befaring på Bergens handelsgymnasium, Bjørgvin og Tanks og fikk se tre skoler med svært ulik historikk og et stort spenn i historisk materiell. Tanks’ 150-årige historie opp mot Bjørgvins 20-årige historie. Store samlinger med skjelletter, utstoppede dyr og skapninger i formalin på den ene siden. Elevkollasjer av utklipp fra musikkmagasiner, innrammede plateomslag og pokaler på den andre. Det ble klart for meg at det kunstverket jeg skulle utforme ikke utelukkende kunne ta for se hver skoles historikk spesielt, men i større grad måtte tematisere og problematisere norsk skole, eller SKOLEN, generelt.
En fellesnevner på tvers av reformer, metoder, epoker og estetikk, er skolen som modell. Alt man lærer på skolen er modeller for livet utenfor skoleveggene. Stilt ovenfor 150 års skolehistorikk ble det også tydelig hva som har gått tapt. Den nitidige kjærligheten for detaljer som kjennetegner tidligere tiders formidlingsverktøy har forsvunnet til fordel for digitale hjelpemidler. Derfor, heller enn å sette noen gjenstander med mere eller mindre historisk relevans i en vitrine, ville jeg forsøke å mime det håndverket, den detaljrikdommen og den materialbevisstheten man finner i gamle formidlingsverktøy, og lage nettopp modeller/objekter som kan assosieres med ulike fag, og som blir noe annet enn en endimensjonal representasjon av hva en skole står for og hva slags historisk kontekst den befinner seg i.
Det digitale skal imidlertid ikke settes på gangen. Internett har åpnet opp for noe annet, noe som ideelt sett burde komme i tillegg til gamle, håndfaste og taktile formidlingsverktøy. Internett er mere enn et sted der du finner det (eller den) du leter etter. Internett er et uendelig assosiasjonsverktøy og selve oppfyllelsen av den franske opplysningsfilosofen Denis Diderots (1713-1784) visjon om en altomfattende encyklopedi. Derfor er den andre halvdelen av dette verket en nettside der man finner referansegrunnlaget til hver og en av verkets 33 modeller/objekter. Det vil si både visuelle, teoretiske, historiske, filosofiske, litterære og kulturelle referanser som er med på å utvide forståelsen av hvert fag.
Med detaljrikdommen og materialbevisstheten til gamle formidlingsverktøy, og de uendelige assosiasjonsmulighetene og den altomfattende kunnskapsbasen til internett, forener verket det beste fra to tider.
Den fysisk tilstedeværende delen av verket består av 33 miniatyrmodeller/ objekter, plassert i tre rekker over hverandre, inne i en glassvitrine. Vitrinen måler h 180 x b 300 x d 50 cm. Objektene er laget i et bredt spekter av materialer, og er alt fra funne gjenstander i 1:1 og miniatyrmodeller i ulike skalaforhold. Glassvitrinen er laget i svartlakkert stål og 10mm tykt, laminert glass. Den er plassert på gulvet og forankret til en stor vegg i vrimlearealet i 3. etasje.
32 av modellene/objektene representerer hvert sitt fag. Det 33. objektet er en miniatyrmodell av et rom fylt av et ekspresjonistisk månelandskap. I løpet av 18- og 1900-tallet gikk månen fra å være et symbol på det underbevisste og irrasjonelle til å symbolisere det rasjonelle og vitenskapelige – menneskehetens ypperste teknologiske bragd. Månerommet må derfor anses som en representasjon av grenselandet mellom romantikk, undring og fantasi på den ene siden, og rasjonell vitenskap, teknologi og fakta på den andre. Etter min mening bør også den ideelle skole befinne seg i dette grenselandet.
En asymmetrisk del på ca 20 x 20 cm er fjernet fra miniatyr-månerommets fremre, venstre hjørne, og det er grunnflaten til denne delen som utgjør utgangspunktet for grunnflatene til hver av de 32 modellene/ objektene. Dvs. at hver modell/objekt passer inn i månerommet, som biter i et puslespill. Månerommet blir en metafor for et klasserom.
Den store glassvitrinen ligner en krysning mellom et arkiv og et kuriositetskabinett. Kuriositetskabinettet, museets forløper, var private samlinger av gjenstander samlet på ekspedisjoner til de mange nye verdener som utfoldet seg på 17 og 1800-tallet. Sammenstillingen av gjenstandene ble som regel gjort etter estetiske hensyn og/eller etter et ønske om å skape interessante fortellinger. Da de langt mer sterile museene etter hvert overtok som formidlere ble kriterier som rase, kategori, fauna osv. satt i høysetet og kuriositetskabinettets omskiftelige og fantasifulle historieformidling ble byttet ut med vitenskapens strenge virkelighetstyranni.
Kuriositetskabinettet er med andre ord et godt forbilde for en hierarkiløs behandling av skolen og dets fag, og lar samtidig elementer fra ulike tider og sfærer skape lag på lag av fortellinger og assosiasjoner der nye forbindelseslinjer kan oppstå ved hver ny lesning. Her har også fiksjon en rettmessig plass, og ved å kombinere egenproduserte modeller/objekter og selvkomponerte tekster, med funne objekter og tekster av anerkjente teoretikere, filosofer og forfattere m.m. blir verket i tillegg en problematisering av arkivets posisjon som forvalter av historisk sannhet. Som den franske filosofen Jacques Derrida (1930-2004) skriver i boken Archive Fever: “[…] the technical structure of the archiving archive also determines the structure of the archivable content even in its very coming into existence and in its relationship to the future. The archivization produces as much as it records the event”.
På samme måte befinner skolen som institusjon seg i krysningspunktet mellom det konserverende og tilbakeskuende, og det skapende og fremadrettede.
Håpet er at verket kan inngå i deler av undervisningen, for å sette søkelys på historisk bevissthet og kildekritikk, og, kanskje først og fremst, som en inngang til det som ligger bakenfor speilet: kunst, litteratur, filosofi og mytologi. På den måten kan undringen erstatte de vedtatte sannhetene og gjøre historien, og fagene, levende.
Lenker
https://en.wikipedia.org/wiki/Denis_Diderot
https://en.wikipedia.org/wiki/Encyclop%C3%A9die
https://en.wikipedia.org/wiki/Jacques_Derrida
https://en.wikipedia.org/wiki/Archive_Fever
Bidragsytere
Kunstner: Markus Li Stensrud
Assistent: David Augusto Rios Alomia
Sveising: Germain Ngoma
Fotograf: Bjarte Bjørkum
Webutvikler: Sigmund Rolfsjord
Webdesign: Markus Li Stensrud
Glassmester: Hole Glass
Kunstkonsulenter: Sissel Lillebostad, Arne Rygg
Oppdragsgivere: Hordaland Fylkeskommune, KORO
Takk til
In no order of appearance: Ida Madsen Følling, David Augusto Rios Alomia, Sissel Lillebostad, Arne Rygg, Tag Team Studio, Germain Ngoma, Bjarte Bjørkum, Sigmund Rolfsjord, Hole Glass, Hordaland Fylkeskommune, Amalie Skram videregående skole, Bjørn Lyngedal, Sara Li Stensrud, Nina Madsen, Sarah Jost, Victor Mutelekesha, Oda Stensrud, Amundsen Hobby, Wilfred Li Følling, August Følling Stensrud
/34.Reform_infobakgrunn.jpg)